Erla liti

Erla liti

(Per Sivle)

Erla liti ho kjem seg
ein Dag i Vaar
og set seg paa Gjerde-Stein.
Erla liti attende
til Noreg traar
og kjem no so tvegi og rein.
   "Kvitt! — Kvitt!" seier Erla liti.

Ho vippar med Velet,
ho flaksar med Veng,
og hoppar på Tunet inn.
Og som der so snerti
ho trippar og gjeng,
ho gjer både leitar og finn.
  "Kvitt! Kvitt!" seier Erla liti.

So nappar ho Fly,
so nuppar ho Makk,
— det er fulla smakandes Ting!
Og alt i eitt
legg ho Halsen skakk
og ser seg so kvat ikring.
   "Kvitt! Kvitt!" seier Erla liti.

For Kattepus ligg seg
paa Laave-Bru,
— han er no so lynsk ein Kar:
og Katten han er
Slett inkje aa tru.
Men Erla — jau takk, ho er var!
   "Kvitt: — Kvitt!" seier Erla liti.

Erla liti ho flyg
oppaa Laave-Tak,
— det er no so høg ein Tram.
Og der er ho trygg,
der gjeng ho so spak
og dertar seg att og fram.
   "Kvitt! — Kvitt!" seier Erla liti.

So kved ho ein Vise-Stubb,
rein og vak,
og glitrar so kvit og blaa.
So reier ho Reir
under Skytje-Tak,
— der el ho dei Erl-Ungar smaa.
   "Kvitt! — Kvitt!" seier Erla liti.

Og Lerka og Staren
hev tru so snøgg
at stundom paa Livet det gaar.
Men Erla ho er
so grannsam og gløgg
at kjem ho, ja daa erdet Vaar,
   "Kvitt! — Kvitt!" seier Erla liti.