Til Frændar
(Per Sivle)
"No hev me nørt oss
nok etter Ferdi.
Reis so Ryggen,
Rane Vidførle!
hugs, at eg hev
ein heilag Skyldnad:
mune eg minnast,
der sit ei Mor
med trufast Traa
nedpaa Tyristrand,
fegi aa faa
femna Guten sin
eingong attende
til Arven komen."
Reiste dei Raa
paa rake Mastrer,
løyste lindade
Segl or Lina,
og blidan Bør
bar deim avstad
nedyver Noregs
nakne Vest-Lengd,
knausut og kald
og tusund-kløyvd,
gnika og gnura
av Gov og Bylgjor,
vendande vondlyndt
Uppsyn mot Verdi,
dyljande djupt
dei løynde Dalar,
der Graset grodde,
og Skogen stod grøn,
der Fivreld flagsa,
og Lambet leika,
og Gjætlegut lua,
— det ville Vestland
med Vanske i Hugen,
som gøymer Graaten
og endaa græt,
som skrattar i Skjemt,
um Hjarta skruknar.
Fekk dei fanga
sud fyr Fjale
han Haakon Jarl,
Son hans Eirik,
som Frelsa kom fraa
i Jomsviking-Faaren,
som sveik ved Svolder
sitt Hjørunga-Sverd
og hogg so hardt
til Noregs Hjarta.
Gav Grid han Olav
den unge Gjæving,
som lova laut
or Landet aa fara
og reiste paa raude
Rappet avstad
til Morbroren - mykje
til Mann vorten:
Konung Knut,
kjend som "den store",
Danmarks Drott
og dertil Englands.
Atter tok Olav
upp si Ferd,
siglde um Sogn
og sidan Hordaland,
reiste som radast
framum Rogaland,
Iagde Leidi
um Lindesnes,
valde so Vegen
auster til Vestfold.
Fann han daa Frendar
og drusta Fagning,
— gaadde, at Golvet
glisna i Noreg,
høyrde, at Hug
mangfelte hadde
til Rygg aa retta
mot Lande-Ranet.
For dei so fram,
til Folden dei naadde,
seig fyr sol-mild
Sunnan-Vind
inn yver Fjorden
og Ankar kasta,
der Olav var vorten
til Her-Drott vigsla
og beisla som Barn
Bylgje-Hesten.
Lagdest so Leidi
landa-veges.
Reid fyre han Rane
med raude Skjegget
og mune med Merket
Kongs-Ferd melda.
Reid so han hæve
Haralds-Sonen,
hadde seg Hird
av hundrad Menn
— og tjuge til
etter nyare Tal —
stride Val-Vargar
med valske Hjelmar,
Ringbrynje-Reiding
og røynde Vaapen.
Kom dei paa kvasse
Krokkleivs-Høgdi.
— Og aldri øygna dei
Utsyn vænare.