Øverlands-Guten
(Per Sivle)
Det sku vera Vaar,
men det syntest kje so;
for enn var det Vetter
med Frost og med Snjo,
og Fórnaudi meintruga
Kui og Sauden
paa hardaste Livet
med Svolten og Dauden.
- "Ja, høyr no meg," sa Øverlands-Guten,
"bi no lite-vetta!"
Og Vaaren han kom
som ei Solvelte-Fonn;
og so vart det Sumar,
og so vart det Onn.
Og Teigen laag slegen
og venta paa Terre;
men Regnet det sila
alt verre og verre.
"Ja, høyr no meg," sa Øverlands-Guten,
"bi no lite-vetta!"
Og Viljans-Vêr høvdest,
og løda vart full,
og Aakren gav Aks
som det skiraste Gull.
- Og Verdi, ho peikar
so ofta i Villa.
Men naar det so tédde seg
verre enn illa:
"Ja, høyr no meg," sa Øverlands-Guten,
"bi no lite-vetta!"
- Og Noreg gjekk stauka
i Vaarbløyte-Rusk
og helsast med Vanvyrd
og nørdest med Fusk.
Og sume dei sukka,
og sume dei banna ;
og ein vilde eitt
og den andre eit anna.
- "Nei, høyr no meg," sa Øverlands-Guten,
"bi no lite-vetta."