Fra tid til annen blir Sivle-laget forespurt om at det skal være et femte vers til diktet/sangen "Den fyrste songen".
Den korte versjonen i forhold til dette, er enkelt og greit at det femte verset er et vers som ikke er skrevet av Per Sivle, slik det fremgår av det eneste kjente manusskriptet av Per Sivle til Den fyrste songen (hvor diktet dengang hadde tittelen "Mor");
At diktet kun hadde 4 vers, fremgår også av dette utdraget fra "Norske songar og kvæde" fra 1885:
Det kan her legges merke til at diktet var tonesatt til "Jeg har et barn paa fire aar". Utfra hva styret har fått avklart pr nå, skulle dette tilsvare tonesettingen til "Vi har ei tulle med øyne blå". Denne igjen har tonesettingen til "Blandt alle lande", også kjent som Normandssang.
At Per Sivle skrev Den fyrste songen med bare 4 vers, er også tydelig, dersom man synger Den fyrste songen på den tradisjonelle folketonen, og ikke den vanlige og mer kjente tonesettingen skrevet av Lars Søraas d.e. Enkelte har antydet at Per Sivle kan ha hatt rytmen i den tradisjonelle folketonen i tankene, da han skrev Den fyrste songen. Med den tradisjonelle folketonen, synges nemlig de 4 versene to og to, slik at sangen da fremstår som 2 sammensatte vers. Dermed vil et femte vers ikke "passe inn", da det vil medføre at siste halvdel av et tredje sammensatt vers vil mangle.
Men hvorfra har så det femte verset sin opprinnelse?
Høyskolelektor Terje Aarset, Høgskulen i Volda, forteller om det i en artikkel i Dag og Tid 3. november 2017. Artikkelen inneholder hele historien om det uekte femte-verset, og her er et utdrag:
«Det femte verset»
Aarset innleier med å fortelja om artisten Herborg Kråkevik, som har gjort «Den fyrste song» til varemerke, og ofte har denne songen som ekstranummer. Ho fekk reaksjonar på at ho berre brukte fire vers. I 2004 fortalde ho til Dag og Tid:
«Det var i denne tida breva byrja å koma. Det var ikkje akkurat trusselbrrev, men ein litt trugande tone var det ofte i dei. Blanda med bibelsitat og at nokon bad for meg. Eg brukte nemleg aldri det femte verset, det som handla om Gud og forsoning. Eg fekk det aldri til å stemma med resten av teksten. Det var tanken på mora som gav Sivle trøyst, ikkje Gud, syntest eg.»
Aarset gjer vidare greie for korleis vi med visse kan slå fast at det ikkje var Sivle som skreiv dette femte verset, og fortel så om kven som skreiv det: Josef Hammer.
Josef Hammer (1879-1956), som var fødd og oppvaksen i Gloppen i Nordfjord, var lærar og klokkar på Hamre i Osterfjorden frå 1919. Siste åra var han skuleinspektør. Han hadde mange ideelle hugmål og var sterkt interessert i misjonsarbeid og kyrkjeleg arbeid.
Josef Hammer var gift med Torbjørg Lønningdal (1880-1958). Dei hadde åtte born. Ein av dei var Ragnvald Hammer. I eit brev, datert 26. september 1996, til Bjarne Stoveland, skriv han:
«... eg hugsar han [Josef Hammer] sa at han syntest det mangla ei avslutning på sangen til Per Sivle, derfor skreiv han til dette femte verset.» (Verset var skrive til bruk i songkoret som Josef Hammer leidde.)
«Og frå Osterøy spreidde verset seg og tok til å leve sitt eige liv», fortel Terje Aarset i artikkelen sin i Dag og Tid, 3. november 2017.